Jenta på festen
Alle vet hvem hun er. Alle skoler har ei sånn jente. Jenta som alle ser på, alle har lyst på, men som kun de kjekkeste gutta får prate med. Det var den jenta Kristine var. Nå var vi på samme fest, og jeg fikk ikke puste når hun var rundt meg. Blikket mitt søkte mot hennes så ofte som mulig, og av og til ble det møtt av henne. Problemet var bare at hun pratet med den kjekkeste gutten som noensinne har eksistert. Martin, den høye, muskuløse gutten som hadde draget på alt og alle. Hadde jeg ikke likt jenter, men gutter, hadde jeg definitivt pratet med ham jeg også.
Festen gikk sin vante gang. Jeg satt i sofaen med et ølglass godt planta i handa. Det gikk i enveistrafikk mellom hvilestilling og den tørste ganen min. Gutta satt rundt meg og bedrev den vanlige festpraten om damer og fotballaget. Det å sitte på en fest hvor alle spiller på samme laget, når du ikke selv spiller der, er mildt sagt kjedelig. En kan ikke prate om det gode spillet og de fintene du tok i den siste kampen. Og jeg ville ikke ha damer i flertall, jeg ville ha henne, bare henne. Blikket mitt søkte igjen etter Kristine. Hun var som forduftet. Sjalusiklumpen som er plassert nederst i magen, akkurat der det gjør mest vondt, vokste med kvantesprang. Det er bare én måte å bli kvitt sånne klumper på: En må finne ut hva som forårsaker dem og løse problemet. Årsaken var tydelig, men hvordan jeg skulle løse problemet, var litt mer utfordrende. Hun hadde forlatt kjøkkenet, og var ikke i den nedslitte sofaen. Hvor var hun? Det er enkelte ting en bare må ha i verden, og akkurat nå måtte jeg finne Kristine. Fortelle henne om den dirrende følelsen jeg fikk inni meg hver gang jeg så henne i kantina, på trening, ja, egentlig hele tiden.
Letingen fortsatte helt til jeg fant fire gutter og fire jenter sitte i et rom. Jeg spurte hvorfor de satt der. En av gutta sa at de lekte "Fem minutter i skapet". "Åh? Er det noen i skapet nå?" spurte jeg nervøst. "Ja, Martin og Kristine er der inne nå", sa han med et smil som umulig kunne misforstås. "Og de har vært der inne en stund nå", fortsatte han med det samme tåpelige fliret rundt munnen. Jeg måtte vekk derfra. Det å se de to komme ut av skapet sammen, og tenke på hva de hadde gjort der inne, gjorde meg bare mer frustrert. Det fantes bare én løsning for kvelden, alkohol. Mye alkohol. Nå sto jeg der med to glass i hendene og helte nedpå, som en vei som splittet seg i to filer. Økt trafikk.
Anlegget dunka musikken hardt ut i rommet, omtrent som hjertet mitt. Dunk, dunkdunk, dunk, dunkdunk. Det tok ikke så altfor lang tid før Martin kom litt mutt tilbake til stua. Han virket rett og slett litt frustrert han også. Tankene blåste rundt i hodet mitt som gamle damer og pappesker når det blåser stiv kuling. Jeg gikk inn på badet for å være litt alene. Tok litt kaldt vann i ansiktet. Så meg selv i speilet og så at alt var i orden, og fikset litt på håret. Plutselig banket det på døra. "Er du snart ferdig?" var det ei jente som skrek gjennom musikken og inn gjennom døra. Jeg lukket opp, og det som møtte meg, var blikket til Kristine, og verdens søteste smil. Det var først da jeg innrømte det overfor meg selv. Jeg var forelska i Kristine! "Hei, det gjør ingenting", sa Kristine. Mens hun passerte meg, lot hun armen gli diskret over den flate magen min. Hun sa hei til meg. Kristine. Sa hei til meg! Tankene begynte å fly igjen. Jeg måtte sette meg ned på sofaen. Få bakkekontakt igjen. Nå visste jeg ikke om jeg var full, eller om jeg gikk på rosa, klissete skyer av kjærlighet og forelskelse. Alt basert på et hei, et søtt smil og en diskret arm.
Da hun kom tilbake til stua, satt hun på andre siden av bordet. Hvor mye kunne jeg glane før det ble mistenkelig? Festen fortsatte og fortsatte. Hvert eneste minutt var som å stå på brennende kull, en spikermatte og kniver, samtidig. Kristine hentet seg noe å drikke i kjøleskapet. Da hun skulle sette seg igjen, satte hun seg ned ved siden av meg. Musikken ble høyere og høyere, og vi prøvde å veksle et par ord sammen, men vi ble alltid forstyrret av gutta. Det eneste jeg klarte å fokusere på, var hvordan leppene til Kristine beveget seg. Hver eneste bevegelse som hun gjorde, var en demonstrasjon av perfeksjon.
Endelig bestemte jeg meg for at jeg måtte si hva jeg følte. Det skulle skje nå. Endelig skulle ordene ut. Da jeg snudde meg mot Kristine, så hun allerede på meg. Hun la den ene hånden rundt nakken min og dro meg nærmere henne. Leppene våre møttes i et forsiktig kyss. Et magisk øyeblikk hvor det eneste som eksisterte var oss to. Men gutta hadde for lengst sett oss, og det til vill jubel. Det de ikke hørte, var det hun hvisket inn i øret mitt: "Jeg liker jenter jeg også."