I 1814 fikk Norge egen grunnlov og eget storting, men språket vi leste og skrev var fremdeles 100 % dansk. Hvordan skulle et selvstendig folk kunne kalle seg en fri nasjon uten sitt eget språk? Dette spørsmålet utløste en av norgeshistoriens mest intense kulturkamper.
I Europa herjet nasjonalromantikken. Filosofen Johann Gottfried von Herder lærte at «folkesjelen» lå gjemt i folkets språk, sanger og eventyr. I Norge skapte dette et voldsomt dilemma:
Det norske paradokset:
Språkdebatten blusset opp på 1830-tallet med to gigantiske personligheter i spissen:
To motstridende syn:
I 1840-årene kom Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe med Norske Folkeeventyr. De stod overfor et gigantisk problem: Skulle Askeladden og trollene snakke stivt dansk eller uforståelig bygdemål?
Løsningen deres var genial: De beholdt dansk rettskriving slik at boken kunne leses i byene, men fylte setningene med norsk setningsbygning (syntaks), muntlig fortellerstil og saftige særnorske ord. Eventyrene beviste for hele nasjonen at norsk talemål hadde en unik litterær kraft!
I midten av århundret trådte de to store språkarkitektene fram:
Språkstriden ble en brennhet politisk sak. Venstre kjempet for bøndene og Aasens landsmål, mens Høyre forsvarte byenes riksmål.
12. mai 1885 vedtok Stortinget det berømte Jamstillingsvedtaket: «Det norske Folkesprog» (Landsmål) og «vort almindelige Skrift- og Bogsprog» (det fornorskede dansknorske riksmålet) ble likestilt som offisielle skriftspråk for staten. Norge ble dermed et land med to offisielle målformer!
Bruk søkefeltet eller velg en kategori ovenfor.
Enter for å velge, ↑ ↓ for å navigere, Esc for å lukke.