Hovedepokene i eldre norsk språkhistorie
1. Urnordisk (ca. 200–800 e.Kr.): Fellesnordisk og langord
I de første århundrene etter vår tidsregning snakket folk i hele Norden nesten nøyaktig samme språk: urnordisk. Dette var et fellesgermansk språk preget av mange stavelser og lange, klangfulle endelser.
Kjennetegn på urnordisk:
- Eldre futhark: Runealfabetet hadde 24 tegn, perfekt tilpasset til å risses inn i tre, bein eller hogges i stein (som Einangsteinen i Vestre Slidre).
- Lange vokalrike ord: Ordene hadde mange stavelser som i dag virker nesten ugjenkjennelige.
- Eksempel (Gullhornet fra Gallehus): «Ek Hlewagastiz Holtijaz horna tawido» = «Jeg, Legjest fra Holt, laget hornet».
2. Synkopen (ca. 500–700 e.Kr.): Den store språkforkortelsen
Mellom år 500 og 700 e.Kr. inntraff den mest dramatiske endringen i nordisk språkhistorie: synkopetiden. Trykket i ordene samlet seg tungt på den første stavelsen, og de trykklette vokalene i midten og slutten av ordene falt rett og slett bort!
Fra kjempeord til korte norrøne ord:
- Urnordisk *fiskaz* → Norrønt fiskr → Moderne fisk
- Urnordisk *dagaR* → Norrønt dagr → Moderne dag
- Urnordisk *gastiz* → Norrønt gestr → Moderne gjest (vokalen endret seg ved i-omlyd)
- Urnordisk *harabanaR* → Norrønt hrafn → Moderne ravn
3. Norrønt (ca. 800–1350): Vikingenes kasusspråk
Norrønt var språket i vikingtiden og høymiddelalderen – språket som Snorre Sturlason og sagaforfatterne skrev på. Med kristendommen rundt år 1000 kom det latinske alfabetet og erstattet den yngre futharken (som bare hadde 16 runer).
Kjennetegn på norrønt:
- Fire kasus: Substantiv, adjektiv og pronomen ble bøyd i nominativ (subjekt), akkusativ (direkte objekt), dativ (indirekte objekt) og genitiv (eiendomsforhold).
- Personbøying av verb: Verbet skiftet form etter hvem som handlet (f.eks. ek kalla, þú kallar, vér köllum).
- Tre grammatiske kjønn: Hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.
- Spor i dag: Vi har fremdeles rester av norrøn dativ i faste uttrykk: «i tide», «i søvne», «gå mann av huse» og i enkelte trønderske og østlandske dialekter!
4. Svartedauden (1349) og mellomnorsk: Det store sammenbruddet
I 1349 la pesten Norge øde. Omtrent halvparten av befolkningen omkom. Det som ble skjebnesvangert for språket, var at nesten alle skrivekyndige prester, munker og statstjenestemenn døde.
Hva skjedde i mellomnorsk tid (1350–1536)?
- Grammatisk forenkling: Kasussystemet og personbøyingen av verb brøt sammen fordi det ikke lenger fantes en sterk stat eller skole som holdt normen i hevd.
- Lavtysk innflytelse: Tyske kjøpmenn (Hanseatene) etablerte seg i Bergen. Norsk ble oversvømt av lavtyske ord: arbeide, betale, bli, billig, klok, frue og forstavelser som an-, be- og endelser som -het og -else.
5. 400-årsnatten: Dansk skriftmål (1536–1814)
Ved reformasjonen i 1536 mistet Norge sitt eget riksråd og ble formelt underlagt Danmark som en provins. Kongen i København styrte alt.
- Dansk bibel og kirkespråk: Martin Luthers reformasjon krevde morsmålsgudstjeneste, men «morsmålet» ble definert som kongens danske språk (Christian IIIs bibel fra 1550).
- Ingen trykkerier i Norge: Alle lover, bibler og skolebøker ble trykket i København på dansk.
- Det store skillet: Nordmenn leste og skrev dansk i kirken og på skolen, men fortsatte å snakke sine lokale norske dialekter hjemme og på gården. Dette la grunnen for 1800-tallets eksplosive språkstrid!