I de fleste europeiske land snakker nesten alle et standardisert riksspråk. I Norge er det stikk motsatt: Vi bruker dialektene våre på skolen, i TV-sendinger og på Stortinget. Her ser du de etablerte dialektkartene med fylkes- og kommunegrenser og lærer hvordan målmerkene deler Norge inn i språkområder.
1. De fire hovedområdene og målgreinene
Norske dialekter deles tradisjonelt inn i fire hovedgrupper: østlandsk (østnorsk), trøndersk, vestlandsk (vestnorsk) og nordnorsk. Østlandsk og trøndersk utgjør sammen det østskandinaviske/østnorske språkområdet (kjennetegnet av lavtone, tjukk l og kløyvd infinitiv), mens vestlandsk og nordnorsk utgjør det vestnorske området (med høytone og uten kløyvd infinitiv).
De 4 hovedområdene: Gul = Nordnorsk, Mørkeblå = Trøndersk, Lyseblå = Østnorsk, Rød = Vestnorsk (inkl. Sørlandet). Kart med fylkes- og kommunegrenser (Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0).
De 11 målgreinene (undergruppene): Viser skillet mellom bl.a. austlandsk og midlandsmål (fjellbygdene), inntrøndsk/uttrøndsk, nordvestlandsk/sørvestlandsk/sørlandsk og helgelandsmål/nordlandsmål/nordleg nordnorsk (Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0).
2. Hva er et målmerke og en dialektgrense?
Et målmerke er et språklig kjennetegn som skiller én dialekt fra en annen – for eksempel om man sier jeg, eg eller æ, eller om man bruker skarre-r eller rulle-r. Når man tegner en linje på kartet for å vise hvor grensen for et målmerke går (for eksempel grensen mellom tjukk l og tynn l), kalles en slik dialektgrense gjerne en isogloss på fagspråket.
Oversiktskart over de viktigste dialektgrensene i Norge: Det grønne feltet viser området for jamvektsloven (kløyvd infinitiv), mens de røde linjene viser yttergrensene for tjukk l, bløte konsonanter, palatalisering og apokope (Store norske leksikon).
3. Kart over de enkelte målmerkene
Nedenfor ser du de klassiske dialektkartene (utarbeidet av Martin Skjekkeland etter Hallfrid Christiansen, CC BY-SA 3.0) som brukes i norskfaget for å vise hvert enkelt målmerke:
1. Infinitivsendinger: Østlandet har kløyvd infinitiv (mørkeblå: å kaste / å væra), Trøndelag har kløyvd infinitiv med apokope (lyseblå: å kast / å vårrå), Sørlandet, Nordvestlandet og Troms/Finnmark har e-infinitiv (grønn), Sørvestlandet har a-infinitiv (gul), og Nordland har apokopert infinitiv (oransje: å kast).
2. Tjukk l: Mørkeblått område har tjukk l både i ord med vanlig l (sol, folk) og i ord med gammel rd (bord, jord, gard). Lyseblått (bl.a. Romsdal og Salten) har tjukk l bare av l (sol). Hvitt område (Sørlandet, Vestlandet sør for Romsdal, samt Troms og Finnmark) har ikke tjukk l.
3. Palatalisering (mannj, fjellj): Mørkeblått område (Trøndelag, Nordmøre, Romsdal, Sunnmøre, Nordfjord og Nord-Gudbrandsdalen) har j-lyd etter nn, ll, dd, tt i både hovedstavelsen og i endelsen av ordet. Mellomblått (Nord-Norge og Hedmark/Oppland) har palatalisering i hovedstavelsen.
4. Personlig pronomen i entall («jeg»): Blått område på Østlandet har je / jæ / jeg. Oransje områder (Romsdal, Nord-Gudbrandsdalen og Lierne) har i («i veit ikkje»). Grønt område har former uten j-lyd: eg / e / æ / ej.
5. Tonegang (Høytone vs. Lavtone): På Vestlandet og i Nord-Norge (grønt) starter første stavelse på en høy tone som synker (høytone). På Østlandet og i Trøndelag (blått) starter første stavelse på en lav tone som stiger (lavtone).
6. Personlig pronomen i flertall («vi»): Oransje område har vi / ve, mørkeblått område (Vestlandet, Sørlandet, fjellbygdene og deler av Trøndelag) har me / mi, og lyseblått område (Nord-Gudbrandsdalen, Sunnmøre, Romsdal og Sør-Trøndelag) sier oss («oss skal reise»).