Står nesten alltid rett foran et verb i infinitiv (grunnform). Å gjør ingenting annet enn å markere at et verb er i grunnform.
Binder sammen likeverdige ledd: to substantiv, to adjektiv eller to bøyde verb i samme tid.
De tre viktigste tommelfingerreglene
Hvis du er i tvil om to verb, sett hele setningen i fortid (preteritum):
• Nåtid: «Han sitter og skriver.» ➔ Fortid: «Han satt og skrev.» (Begge verbene kan bøyes ➔ da er det og!).
• Nåtid: «Han prøver å skrive.» ➔ Fortid: «Han prøvde å skrive.» (Det andre verbet forblir i infinitiv ➔ da er det å!).
Etter en preposisjon (som til, for, om, med, etter, ved) skal verbet alltid ha infinitivsmerket å:
• Han gleder seg til å reise. (aldri «til og»)
• De ba ham om å komme. (aldri «om og»)
• Hun gikk ut for å trekke frisk luft. (aldri «for og»)
Når du lister opp eller knytter sammen to like ting, skal det alltid være og:
• To personer: Kari og Ola
• To egenskaper: rask og sterk
• To handlinger i samme tid: De spiste middag og så en film.
«Å» hører til verbet (som en hatt foran infinitiv).
«OG» er en bro mellom to ting.