Du kan holde tonen på vokalen lenge: taaaak, baaaake. Da skal det bare være én konsonant etterpå.
Vokalen stoppes brått og kontant: takk!, hopp!. Da må du doble konsonanten for å lukke vokalen.
De tre viktigste konsonantreglene
Kort vokal etterfølges normalt av to konsonanter. Hvis det ikke kommer to ulike konsonanter (som i fest eller kald), må samme konsonant dobles: stoppe, sitte, falle.
Norske ord slutter nesten aldri på to m-er, selv om vokalen er kort:
• Grunnform: et rom, et hjem, en kam, et lam, en drøm (kun én m!).
• Unntak ved bøyning: Når ordet får en ending, kommer dobbel mm tilbake: rommet, hjemme, kammen, drømmer.
Hvis det allerede kommer en annen konsonant etterpå, skal konsonanten aldri dobles:
• sovne (v + n, aldri «sovvne»)
• hevn (v + n, aldri «hevvn»)
• vilt (l + t, intetkjønn av vill: to like konsonanter forenkles foran en tredje konsonant).
Prøv å «synge» på vokalen! Klarer du å holde tonen (maaate, siiiol)? Da er vokalen lang ➔ 1 konsonant.
Kolliderer lyden umiddelbart (matte, hoppe)? Da er vokalen kort ➔ 2 konsonanter!