Steg 1 av 4 • Minileksjon

Hva er et determinativ?

Determinativer kalles også bestemmerord. De står foran eller etter et substantiv for å bestemme hvilken, hvis eller hvor mange det er snakk om.

Uten determinativer ville språket vært uklart. Sammenlign disse to setningene:
• «Katt spiste mat.»
• «Min katt spiste denne maten.»

De fire typene determinativer

I norsk grammatikk deler vi determinativene inn i fire hovedgrupper:

👉 1. Pekeord (demonstrativer)
denne, dette, disse, den, det, de, slik

Peker ut hvilken gjenstand eller person det gjelder: «Liker du dette bildet?»

👤 2. Eiendomsord (possessiver)
min, din, sin, vår, deres, hans, hennes

Viser hvem som eier substantivet: «Bilen min» / «Hans jakke».

🔢 3. Mengdeord (kvantorer & tallord)
en, et, to, tre, mange, få, alle, ingen, noen

Angir antall eller mengde: «To elever» / «Mange bøker».

❓ 4. Spørrende determinativer
hvilken, hvilket, hvilke

Brukes for å spørre om valg: «Hvilken bok vil du låne?»

Pronomen eller determinativ?

🧠 Huskeregel: Står det alene eller til et substantiv?

• Pronomen står i stedet for et substantiv: «Hun sovnet.»
• Determinativ står sammen med et substantiv for å bestemme det: «Hennes venn sovnet.»

Sin, si, sitt, sine vs. hans/hennes

En av de vanligste feilene i norsk skrift er skillet mellom sin og hans/hennes:

  • Bruk sin/sitt/sine når eieren er subjektet i samme setning: «Per tok jakka si» (hans egen jakke).
  • Bruk hans/hennes når eieren er en annen person: «Per tok jakka hans» (en annens jakke).