Dei tre hovudreglane for eit godt ordtilfang
1. Problemet med an-, be-, -het og -else
I mellomalderen kom tusenvis av ord frå hanseatisk lågtysk og dansk inn i det norske språket med forstavingane an- og be- og endingane -het og -else.
Ivar Aasen meinte desse orda var unødige framandord som fortrengde gode norske ord.
Døme på betre nynorske ord:
- beskrive -> skildre eller fortelje om
- betydning -> meining eller verknad
- oppmerksomhet -> merksemd
- mulighet -> sjanse, høve eller moglegheit
- beholde -> halde på eller ta vare på
- hemmelighet -> løyndom
2. Den store pronomenfella: «Dei» vs. «De»
Dette er den feilen norsklærarar og sensorar ser aller oftast hos bokmålselevar:
- Dei (3. person fleirtal): Tyder «de / dem» på bokmål.
Døme: «Eg såg dei i går.» / «Dei bur i Bergen.» - De (2. person fleirtal): Tyder «dere» på bokmål.
Døme: «Kva gjer de her, elevar?» (Hugs: objektforma er dykk: «Eg såg dykk på kino»). - Deira: Tyder «deres» (om fleire tredjepersonar: «huset deira»).
- Dykkar: Tyder «deres» (om de/dere: «Er dette huset dykkar?»).
- Hennar: Tyder «hennes» (aldri «hennes» på nynorsk!).
3. Diftongar og spørjeord
Nynorsk tek vare på dei opphavlege norske diftongane:
- Diftongar: stein (ikkje sten), heim (ikkje hjem), graut (ikkje grøt), røyk (ikkje røk), øy (ikkje ø).
- Spørjeord: kva (hva), kven (hvem), korleis (hvordan), kvifor (hvorfor), kor (hvor).
Huskeliste for sidemålsordtilfang:
- Dei = de/dem. De = dere. Dykk = dere (objekt).
- Hennar = hennes. («Boka hennar», aldri «hennes bok»).
- Skildre i staden for beskrive, merksemd i staden for oppmerksomhet.
- Kva, kven, korleis, kvifor.