Hva skjer når forfatterne slutter å bry seg om politiske reformer og i stedet vender blikket mot menneskets uforutsigbare indre? Bli kjent med 1890-tallets sjelelige opprør og 1900-tallets monumentale nyrealistiske romaner.
Rundt 1890 inntraff et voldsomt generasjonsopprør. Unge forfattere var dødsens lei av at litteratur bare skulle være en debattklubb for samfunnsproblemer. De ville skrive om sjelens hemmeligheter, drifter, angst, forelskelse, nattestemninger og mystikk.
Knut Hamsuns manifest (1890):
I artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv» angrep en 31 år gammel Knut Hamsun «De fire store» for å skrive om flate typer i stedet for ekte mennesker:
«Hva om litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og baller og ekteskap og turer på landet?»
Hamsun krevde en litteratur om «disse sjelens hemmelige hviskinger i blodets ensomhet» – om det irrasjonelle, uforklarlige og febrilske i menneskesinnet.
Med diktsamlingen Digte i 1893 sprengte Sigbjørn Obstfelder de tradisjonelle grensene for poesi i Norge.
Etter at Norge oppnådde full selvstendighet fra Sverige i 1905, endret litteraturen karakter igjen. Både samfunnet og forfatterne ønsket å bygge nasjonen på et trygt fundament.
Kjennetegn på nyrealismen:
Bruk søkefeltet eller velg en kategori ovenfor.
Enter for å velge, ↑ ↓ for å navigere, Esc for å lukke.