Hvorfor kjenner vi igjen et eventyr etter bare én setning? Fordi eventyret er bygd opp av strenge, urgamle formler og faste mønstre som har overlevd fra munn til munn i hundrevis av år.
Enten det er samlet inn av Asbjørnsen og Moe i Norge eller brødrene Grimm i Tyskland, deler folkeeventyrene de samme klassiske byggeklossene:
Eventyret foregår aldri på et nøyaktig årstall eller i en navngitt bydel i Oslo. Handlingen utspiller seg i en fiktiv, universell verden: «Det var en gang for lenge, lenge siden, langt borti skogen eller i et fjernt kongerike.» Dette gjør at historien gjelder til alle tider og for alle mennesker.
Formlene fungerte som «knagger» for fortellerne som måtte huske de lange historiene utenat:
Tallene i eventyret er aldri tilfeldige:
Eventyret kjenner ingen gråsoner; alt males i svart-hvitt:
Klassiske motsetningspar:
Dyr kan snakke og gi kloke råd, gjenstander har magiske krefter (duker som dekker seg selv, kvern som maler salt på havsens bunn), og overnaturlige vesener som troll, huldre og drager griper direkte inn i handlingen. Gjenstander og natur tillegges menneskelige egenskaper (animisme og besjeling).
Eventyret er grunnleggende optimistisk: Det gode seirer alltid over det onde! Den ydmyke og undertrykte helten overvinner alle hindringer, mens de hovmodige og grådige straffes. Belønningen er komplett sosial oppreisning: Prinsessen og halve kongeriket!
Bruk søkefeltet eller velg en kategori ovenfor.
Enter for å velge, ↑ ↓ for å navigere, Esc for å lukke.