Hva slags briller ser dramatikeren verden gjennom? Gjennom tragediens tårer, komediens spottende latter, eller det moderne teaterets eksistensielle taushet?
I antikkens Hellas (og senere hos Shakespeare) var tragedien den høyeste kunstformen. Den handler om store, noble personligheter som faller fra makt og ære ned i den dypeste avgrunn.
Der tragedien viser mennesker som er bedre eller mektigere enn vanlige folk, viser komedien mennesker som er dårligere, dummere eller mer latterlige.
I opplysningstiden brukte Ludvig Holberg komedien som et moralsk og samfunnskritisk våpen. Målet var å latterliggjøre menneskelig dårskap, overtro og fordommer slik at publikum lærte å bruke sin egen fornuft:
På 1900- og 2000-tallet forkastes de tradisjonelle illusjonene. Teateret søker nye måter å gripe den moderne mennesketilværelsen på:
Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht ville ikke at publikum skulle leve seg inn i stykket og gråte (han avviste katarsis som bedøvelse). I stedet ville han at publikum skulle tenke kritisk og forandre det kapitalistiske samfunnet!
For å oppnå dette brukte han Verfremdungseffekt (fremmedgjøring): Skuespillerne trer ut av rollen og snakker til salen, lyskasterne er synlige, sanger avbryter handlingen, og plakater forklarer scenens poeng på forhånd. Publikum skal aldri glemme at de er på et teater.
Etter andre verdenskrigs traumer oppstod det absurde dramaet. Menneskelivet oppleves uten guddommelig mening eller logisk fremgang. I Becketts Mens vi venter på Godot venter to landstrykere på en mystisk skikkelse som aldri kommer. Handlingen er sirkulær, språket bryter sammen, og tiden står stille.
Da Jon Fosse ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2023, trakk Svenska Akademien frem hans evne til «å gi stemme til det usigelige». Fosses dramatikk kjennetegnes av:
Bruk søkefeltet eller velg en kategori ovenfor.
Enter for å velge, ↑ ↓ for å navigere, Esc for å lukke.