Dramamanusets to hoveddeler
1. Hovedteksten (Replikker)
Hovedteksten består av ordene karakterene sier høyt på scenen. Det er tre hovedtyper replikker:
- Dialog: En samtale mellom to eller flere personer. Dette er dramaets vanligste form og selve motoren i handlingen.
- Monolog: En lengre sammenhengende tale holdt av én person, enten til andre karakterer eller ut i rommet.
- Enetale (monolog alene på scenen): Karakteren er alene på scenen og tenker høyt (f.eks. Shakespeares «Å være eller ikke være»). Dette gir publikum direkte tilgang til karakterens hemmeligste tanker og sjelekvaler.
- Replikk til publikum (aparte): En kort replikk henvendt direkte til publikum, som de andre karakterene på scenen «ikke hører». Svært vanlig i klassiske komedier hos Holberg og Molière.
2. Sideteksten (Sceneanvisninger / regianvisninger)
Sideteksten (sceneanvisningene) er forfatterens instrukser til regissøren, skuespillerne og scenografen. De står vanligvis i kursiv eller parentes.
Hva forteller sceneanvisningene oss?
- Rommet og miljøet: Hvordan stua eller gata ser ut (møbler, dører, vinduer, farger).
- Lys og lyd: Dempet belysning, måneskinn, torden, eller en dørklokke som ringer.
- Handling og gester: (reiser seg brått, gjemmer brevet i lomma, ser ned i gulvet).
- Stemmeleie og tempo: (hviskende, kjekt, med skjelvende stemme, etter en lang pause).
3. «Den fjerde veggen»
I tradisjonelt realistisk teater (som hos Ibsen) forestiller scenen et vanlig rom der den fjerde veggen – den som vender mot publikum – er usynlig og fjernet.
Karakterene later som om de er helt alene og ikke aner at hundrevis av mennesker sitter i mørket og kikker på dem.
Huskeliste for dramaanalyse:
- Ingen forteller: Du må tolke karakterene ut fra hva de sier (dialog) og hva de gjør (sceneanvisninger).
- Sideteksten betyr alt: Hopp aldri over teksten i kursiv! Der ligger ofte de viktigste hintene om undertekst, maktforhold og symbolikk.
- Undertekst: Karakterene i et drama lyver ofte for hverandre eller seg selv. Hva er det de IKKE sier?